Lørdag 30.01.10:

Så er jeg i gang igjen. Jeg har hatt mine 8 uker hjemme og er klar for nye eventyr. Jeg sitter nå på toget til Oslo, men før jeg skryter av NSBs punklitghet og rene, varme vogner, vil jeg si litt om hvordan vinteren min i Norge har vært.

Det har hendt litt av vært i løpet av denne tiden jeg har vært hjemme. Jeg kom hjem til stress og førjulstider. Det var godt med mye norsk mat og selvfølgelig godt å se alle igjen. Jeg jobbet neste hver dag, og når jeg en sjelden gang hadde fri tok jeg turen til Trondheim. Ikke for å shoppe, som så mange andre gjør når de tar turen innover, men for å være med storesøsteren min og andre venner.

En barndomsvenninne av meg, Karianne, har i høst gått make up-artist i Trondheim. Hun hadde tre avsluttende eksamener like etter at jeg kom hjem. Jeg var så heldig å bli spurt om å være modell for henne, noe jeg selvfølgelig svarte ja til. Hun hadde valgt teamene brannsår, vamp og 50- tall inspirert av Marilyn Monroe. Resultatene ble kjempebra og Karianne fikk karakterene 5, 6 og 6! Jeg synes det er kult av jeg har ei venninne på samme alder som meg som er utdannet make up-artist, allerede. Jeg, og de fleste andre, er jo liksom bare så vidt i gang. Når Karianne og jeg var små hadde vi et rituale hver jul. Vi byttet gaver på julaften, gikk julebukk i romjula og spiste godteriet mens vi spilte millionær og spiste mandariner. Dette har vi ikke gjort på noen år, men siden jeg ikke har sett stort til Karianne på to år (hun byttet videregående skole) var det på tide å finne på noe avslappende sammen. Vi følte vi hadde vokst fra oss julebukkiveren, men å spille millionær, det ville vi! Og for første gang i historien, i alle fall som jeg kan komme på, var det jeg som vant. Jeg, ikke Karianne! Det er fort det som skjer når Karianne trekker kortet ”flytt til slottsplassen” og jeg har bygget slott. Det som er så artig å være med Karianne er at hun har så forferdelig god hukommelse! Hun husker til jeg har sagt og gjort for mange, mange år siden. Ting jeg blir flau av å høre, men som jeg også ler meg i hjel av. Slike venninner er perfekte å ha som forlover i bryllupet sitt. Jeg vurderer saken. En ting er alle fall sikkert og det er at Karianne får sagt det!

Jeg har også vært litt med bestevenninnen min, Linda. Hun studerer til å bli kjemiingeniør og bor i Trondheim. Første gangen jeg besøkte henne var like etter at jeg kom hjem. Det var koselig å se hvordan hun bor. Jeg har også møtt henne flere ganger etter det, jeg har også fått hilse på hennes nye kjæreste og vært med hjem til han. En lørdag tok jeg med Linda og Karianne på en fest hos en kompis i byen for å feire at jeg fylte 20 år! Dagen etterpå møttes vi for skravling på restaurant. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Det var kjempemorsomt! Det er sjelden Linda og jeg treffes, og år mellom Karianne, Linda og jeg henger sammen, så det er ekstra gøy når vi endelig klarer å ha fri samtidig!

En desemberlørdag feiret Inger, ei Bali-venninne, bursdagen sin. Der var også Mari og Trine fra Bali pluss deres vennekrets som jeg ikke kjenner fra før. Det hadde gått hele to uker siden vi kom hjem og det var derfor rart å se de igjen. Når man henger sammen nesten døgnet rundt over så lang tid som vi hadde gjort, og ikke sees på en stund, tenker hjernen at man ikke kommer til å se hverandre igjen. Værtfall ikke på en lang stund. Her tar derimot den logiske sansen feil. Vi så mye til hverandre i vinter og vi kommer også til å se mye til hverandre fremover. Spesielt Trine, Inger og jeg. De skal også til Cape Town i vår for å studere. Vi tre har leid oss et hus til åtte personer, hvor vi ikke kjenner de andre fem. Vi har fått navnene på mail, så vi vet det er oss tre, tre andre jenter og to gutter. Huset har fire doble soverom, tre bad, kjøkken, spisestue, dagligstue, privat hage med eget svømmebasseng og grillhjørne. Det kommer til å bli herlig!

..men jeg må tilbake til julemimringen. En dag i romjula kom Mari, Inger og Trine over på julefrokost. Noen var trøtte  pga, jobb, andre fyllesyke pga. en fuktig natt dagen før. Jeg hadde laget et dobbelt A4-ark til dem hve med diverse utklipp fra Bali. Kvitteringer, klistremerker, sitater, reklame osv. Jeg hadde diktet, tegnet og brukt flere timer. Jeg har veldig fornøyd med resultatet og det virket som jentene også syntes det var morsomt! Sent i januar dro vi fire på roadtrip til Bud for å besøke Maja og Beate som vi møtte på Bali. Det var fryktelig morsomt! Mari stilte bilen sin til disposisjon og vi satte i vei. Mari kjørte hele veien dit og hele veien tilbake, i alle fall til Trondheim, hvor jeg hoppet av. Maja og Beate viste oss rundt i hjembyen sin og lot oss treffe familiemedlemmer og venner. Beate skal også reise videre med Gateway College i vår. Hun skal til New York for å studere ex. phil, ex. fac. og menneskerettigheter.

Må bare slenge med at jeg feiret nyttår på Hitra hos Lise. Hitra er like nydelig på vinterstid som på sommerstid. Snø og solskinn fikk Stine, Lise og jeg til å kle på oss ytterklær og ake nedover en rimelig bratt bilvei. Vi hadde tre ulike akebrett og jeg skal si det gikk unna! Jeg kan ikke huske sist jeg var ute i snøen for å leke meg. Det var aller morsomst å kjøre baklengs. Da gikk det kjempefort! Mammaen til Lise, Grethe, lagde en helt nydelig nyttårsmiddag. Kalkunbryst med alt mulig tilbehør. Jeg tror jeg kan si at det var den beste middagen jeg fikk servert gjennom hele julen.

Jeg har også brukt noen formiddager på å skifte bank. Nå har jeg endelig en gebyrfribank (også i utland) og flere kort å bruke. Pengebruken er reddet! Burde jeg juble over det?

Når jeg kom hjem fra Bali kom det ikke som noen stor bombe at jeansene var blitt alt for trange. Dette skulle jeg gjøre noe med, og 2. Juledag startet jeg et månedsabonnement på vårt lokale treningssenter, 3T. Jeg har alltid vært flink til å trene og det er ikke slik at jeg må dras på trening. Styrketreningen på Bali var slik, men det var en annen sak. Jeg trente mye styrke og utholdenhet i tre uker, til det plutselig skjedde noe skremmende. Etter en uke med treninger tirsdag og torsdag og jobbøkter fredagskveld og lørdagsmorgen påfulgt av en fest lørdag med mye gåing (var i Trondheim) og dansing takket føttene mine for seg. Legen sier jeg har slitne muskelfester og at jeg ikke kan gjøre annet enn å ta betennelsesdempende og være i ro. Det er da hva jeg har brukt de siste to ukene til. Jeg brukte også krykker en periode, men det ble verre i den foten jeg støttet meg på. Nå som jeg er på vei til Oslo og videre til idrettsstudier i Cape Town er det ikke rart jeg er nervøs og bekymret. Jeg som skal inn i militæret til sommeren kan ikke tyne føttene mine enn nødvendig. Hvordan skal jeg da komme meg rundt i Oslo, eller enda viktigere, hvordan skal jeg kunne gjennomføre to treningsøkter daglig i 15 uker? Jeg liker ikke å være negativ, men jeg innrømmer at jeg ikke ser mye lys i enden av tunnelen. Jeg liker ikke å så at det var verdt det heller, men for å si det sånn, buksene mine passer igjen.

Selv om jeg er sur og irritert over føttene mine, er jeg også overlykkelig. Stefaren min, Sigurd, var nemlig uheldig på fotballtreningen torsdag forrige uke. Han fikk plutselig ventrikkelflimmer (ikke nok blod til hjertet som fører til uregelmessig hjerterytme) og hjertestans. Han var klinisk død i 20-25 minutter og trengte fire elektrosjokk for å få puls igjen. Sigurd har ingen hjertesykdom, så dette kunne skjedd hvem som helst, når som helst. Det var derfor fryktelig flaks at det hendte på fotballtreningen. Den spilles nemlig på sykehuset, i treningshallen til psykiatrisk avdeling, hvor han jobber. De andre fotballspillerne er også sykepleiere, så de fikk gitt han livreddende førstehjelp øyeblikkelig og tilkalt stansteamet. Det er et vaktteam som rykker ut når folk trenger deres hjelp. Det var svært avgjørende for Sigurds helse at de kom nesten øyeblikkelig, det tok vel ikke mer enn to minutter før de var på stedet. Mamma, Ida og jeg var hjemme da mamma fikk telefonen om at Sigurd lå død. Mamma dro selvfølgelig dit med en gang. Ventetiden var lang. Vanligvis lander sykehushelikopteret på Moan og pasienter blir kjørt dit med sykebil. I Sigurds tilfelle sto det på sekunder og helikopteret måtte lande på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Han ble fløyet til St. Olavs i Trondheim og mamma dro etter i taxi. Sigurd lå noen timer med i koma med respirator. Han klarte ikke å puste selv. Legene fortalte at bare 15- 20 % våkner av slikt koma og at de ofte har fått hjerneskader eller lammelser i enkelte deler av kroppen. Det spesielle med Sigurd var at da han våknet var han helt fin. Frisk og hel. Han var litt glemsk i starten og måtte ha informasjon med teskje, men det er jo ingenting! Lettelsen strømmet over oss og gleden var stor. Det rare er at jeg ikke forstod hvor alvorlig det var mens det stod på som verst. Etter jeg har hørt hva legen har å si om saken og sett hvordan alle vennene til Sigurd og mamma ringer, sender meldinger, kommer med blomster og konfekt, forstår jeg at dette kunne gått riktig ille. Forståelsen ble hel da jeg så sesongavslutningen av Greys anatomy. Der fikk George ventrikkelflimmer og det å se hvordan legeteamet oppførte seg som et team i situasjonen ga meg en vikelighetskakk. Dette var akkurat det samme som Sigurd opplevde. Men Sigurd greide seg. Heldigvis. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke. Det var muligens også en grunn til at jeg ikke flippet helt ut da jeg fikk høre hva som skjedde med han. Sigurd kan jo ikke forsvinne. Det passer ikke nå. Det hadde heller ikke vært likt Sigurd. Sigurd er ikke den som forsvinner. Sigurd er tigjengelig hele tiden. Han ligger enda på St. Olavs og kommer til å være der i minst fire-fem dager til. Det var derfor bare Ine, Mamma og jeg som spiste avskjedsmiddag for meg i går.

For ja, nå er jeg på reisefot igjen og jeg gleder meg! Jeg hadde ingen sommerfugler i magen hjemme, men nå som jeg sitter på toget kjenner jeg at de begynner å røre på seg. Nå er det lørdag og jeg skal være i Oslo til onsdag. Da møter jeg Trine på Gardemoen og vi reiser sammen til Cape Town. Jeg hadde store planer om å se alt som kan bli sett i Oslo, men siden føttene har sviktet meg og jeg ikke er eier av en rullestol er disse planene blitt lagt døde. Men det er ingen grunn til å deppe for det. Jeg har avtalt å treffe fire venner, så får jeg se hva jeg skal bruke den andre tiden til. Hotellet mitt, Thon Hotel Opera er ganske nytt og skal vist ha bl.a. treningssal og badstu. Jeg kan jo trene overkroppen! Jeg kommer til å stå opp tidlig hver dag slik at jeg rekker å spise meg god og mett av hotellfrokosten. Hotellfrokost er herlige saker!

Jeg er trøtt og sliten, men glad for at jeg er ferdig med dette innlegget. Jeg slet med pakkinga i natt og sov nøyaktig bare én time før jeg tok toget klokken 06.15. Jeg har også sovet bare et kvarter siden da, så om jeg skal ut i Oslo i kveld bør jeg vel prøve og få tatt meg en liten lur snart. Selv om jeg er supertrøtt synes jeg det er kjempevanskelig å sove når jeg vet at det sitter folk og ser på. Jeg synes det er ekkelt. Det skal bli godt å komme i ”hverdagsrutinene” igjen. Nå kan jeg vel ikke sammenligne Bali med Afrika, men det må vel bli mer det samme enn hverdagen i Norge har vært i vinter. Det skal bli gøy å bo i kollektiv.

Innlegget ble skremmende langt. Dere som tar dere tid til å lese det hele, gi meg beskjed! ..tar vel ikke mange timene før det tikker inn en melding av mamma nå

I løpet av den første tiden vi var på Bali tenkte vi mye “herregud, tenk at vi bor her og at vi skal være her så lenge!”. Gjennom hele semesteret føltes det som tiden i Norge sto stille og at det ikke hendte noe før vi skulle hjem igjen i desember. Frem til da var Bali vårt hjem. Vi bodde der. Det tok ikke lang tid før jeg følte meg som hjemme og oppførte meg deretter. Fremmede skikker, spennende kultur og ikke minst eksotisk mat er gøy og når man er midt oppi det hele tiden, kan man ikke unngå å bære preg av det. Jeg vente meg til varmen, folkene, de religiøse skikkene til alle døgnets tider. Det månedtlige nasjonale strømbruddet kom etterhvert ikke som en overasskelse og vi hevet ikke øyebrynene lenger når gutter som jenter i alle aldre kledde seg i sin fineste klesdrakt ved hver fullmåne for å ære gudene. Jeg ble vant til å bruke minimalt med klær og det var ikke alltid det var nødvendig med sko (les: flip-flops) når man skulle et sted. Det er ikke noe som heter klokke og dermed kan 10 minutter bety 60 sekunder, men også 60 minutter. Bali-livet er et enkelt liv. Det er et godt liv. Jeg hadde få bekymringer og hadde jeg ikke gått skole ville jeg ikke trengt å tenke så veldig mye. Alt ble jo ordnet for meg. Jeg laget ikke min egen mat, jeg vasket ikke mine egne klær. Hvis jeg skulle et sted praiet jeg en taxi og restaurarntregningene var så lave at nesten enhver nordmann kunne unnet seg dessert. Utfordringen for mange er å faktisk komme seg dit. Har de greid det har de kommet langt. Da går resten som regel på skinner!

Så kom tiden hvor jeg mer eller mindre ufrivillig ble plassert på bussen og kjørt mot flyplassen. Etter å ha ringt i over en halvtime med Balinesisk simkort hjem til Norge for å prøve å bruke opp pengene gikk kursen nordover. Først til Hong Kong, så vestover til London, så nordover til Norge. Der ventet ikke en bil med takstmeter, hyggelige fremmede som hilser, room service-meny ved sengen eller et udefinert antall firfisler i alle husets hjørner og flater. De få som var redde for småkryp før de dro til Bali ble garantert kurert for fobien sin. Jeg så mye forskjellig bare på én dag og det mest spennende jeg har sett i Norge i løpet av de 6 ukene jeg har vært hjemme er en sommerfugl. Kun spesielt fordi det er vinter. Nå når jeg er hjemme er mange av følelsene motsatt. Jeg savner mye, nesten alt. Jeg savner ikke å være konstant svett, men jeg savner å kjenne solen mot ansiktet og sanden mellom tærne. Jeg føler hele øya venter på meg og at det er der tiden nå står stille. Det var uansett på ingen måte en skuffelse å komme hjem. Min mor hadde vasket og laget mat, jeg fikk tom. norske flagg, hjemmelagde skilt og bannere. På Bali laget folk mat til meg fordi jeg bad om en spesiell rett til en spesiell tid. Her hjemme kan mamma finne på å bare lage noe fordi hun er glad i meg. Det samme med klesvasking. Her i huset er det en selvfølge at alle bidrar med husarbeidet, men jeg blir likevel veldig glad når det ligger nyvaskede klær på sengen min. Mindre glad når den lyse Rip Curl-genseren min ble grå i vask, men det er en annen sak.

På Bali var alle de native utrolige koslige og hyggelige fordi det rett og slett er slik kulturen deres er. I Norge har vi ikke en slik kultur at vi hilser på fremmede og ikke dømmer hverandre. Vi benytter oss ofte av smalltalk, men de første tre spørsmålene er aldri “hvor gammel er du?”, “er du gift?” og “hvor mange barn har du?”.  Dette er ikke kritikk. For all del, jeg forguder balinesere, men de er jo blide 24/7. Får man et smil i Norge er det fordi man faktisk har gledet den personen. Og dét gjør godt. Det er slikt som varmer.

Konklusjonen blir altså: Smil som sola, alle sammen. Effekten kan bli kolossal!

Disse barna møtte jeg da jeg reiste til ulike slumområder i Jakarta, Indonesias hovedstad. De har absolutt ingenting unntatt hverandre. Likevel smiler de som om de har alt i hele verden.

Når mamma har bakt flere bakster enn jeg kan telle på to hender, adventskalenderne er ribbet for pakker, huset er varmt og nyvasket, gårdsplassen snømåkt og familien i godt humør tyder det på at det nærmer seg mot jul. Flere faktorer som bekrefter mistanken er at to kjøleskap pluss en stor fryser er full av god mat og drikke. Det spares ikke på servering av søtsaker og alle får helst sine favoritter når de ønsker det. Det spises klementiner til den store gullmedaljen og er det ikke tradisjonelle julesendinger på tv’en kan jeg høre Hans Rotmo på anlegget i stua eller radioen spille divese julesanger på kjøkkenet. Alle her hjemme, men kanskje min mor og stefar aller mest, jobber hardt for å lage julestemning. Og jammen lykkes de ikke i år også.

Enda viktigere; når jeg kommer hjem fra jobb og ser en flaske med dior fuktighetskrem stående på badet, skjønner jeg at storesøsteren min er kommet hjem. Det er først da er det ordentlig jul. Når alle er samlet. To store og fem små.

Jeg ønsker alle ei herlig jul og et fantastisk nytt år!

Mandag 30.11.09: Siden vi bare har to (!!) hele dager igjen her på fantastiske Bali prøver vi å være i solen så mye som mulig. Vi seks pluss Helene og Hilde har vært på Geger Beach og kost oss. I kveld dro Maria, Anita, Johnny, Daniel og jeg til Sushi Tei for å spise der for aller siste gang. Vi leide VIP-rommet for 900 norske kroner og spiste masse deilig mat! Daniel utfordret oss fem til å prøve en maki-rett som visstnok skulle smake helt forferdelig. Han garanterte brekninger og var veldig ivrig på at vi skulle prøve. Johnny var førstemann ut og syntes det smakte helt greit. Han tok til og med to biter! Jeg og Maria prøvde omtrent samtidig og det var en veldig ille opplevelse. Det tok også mange sekunder før jeg kjente noe smak i det hele tatt, men når smaken først kom, da kom den! Det var noe bønnegreier som var veldig klissete. Det var vanskelig og både tygge og svelge. Jeg fikk det ned et par sekunder før Maria og slukte både iste og smoothie før jeg roet meg ned. Daniel og Johnny syntes selvfølgelig vår reaksjon var veldig morsom. Mulig de lo mer av oss enn med oss akkurat da. Da jeg kom hjem hadde jeg fått mail fra de som ordner med flybilletten min til Sør-Afrika i februar. De prøvde å trekke kontoen min i dag, men hadde ikke fått dekning. Jeg fikk derfor frist til i morgen til å sikre dekning, pluss at de la på fire hundre kroner. Det var litt kjipt. Jeg har jo penger, men glemte å overføre penger. Jeg kom ikke inn på nettbanken så jeg måtte ringe mamma og da ordnet alt seg. Mammaer er gode å ha.

Tirsdag 01.12.09: Før vi jentene dro til Geger Beach dro vi til Luwak og hentet passene våre. Vi koste oss masse på vår ”siste strand dag”, vårt siste bad”, ”siste soltime, ”siste strandmåltid”, ”siste taxi-tur fra stranden og hjem” osv. Mye siste ting i dag. Etter dusj og ordnings reise til vi carefour og handlet mat til hjemreisen. Noen av jentene kjøpte seg også kofferter her. Det er mye som skal få plass innen vi kan reie hjem! Vi måtte også innom skredderen vår, Janoko, en siste gang. Jeg hentet kjolene til søstrene mine, venninna mi og mammaen min. De ble veldig fine! Beate, Maja og jeg dro innom en salong og tok manikyr, så møtte vi igjen de andre på Rosso Vivo; yndlingsrestauranten til oss seks. Der spiste vi vårt siste fellesmåltid på Bali. Vi drakk og spiste godt og koste oss masse! Vi tok oss god til og suge til oss alle øyeblikk. Jeg spiste pizza med røket laks. Det hørtes veldig rart ut, men smakte utrolig godt. Flertallet av de andre spiste den kjente og kjære vulkanpizzaen. Søta var de. Jentene altså, ikke pizzaene. Vi dro til flap-jacks for å spise vår aller siste dessert. Vi valgte den aller største av de alle. Vi var fire som delte på den og vi klarte ikke spise alt! Den var gigantisk og bestod av alt mulig presset i et stooort coctailglass. Frisk frukt, is, krem, kjeks, sjokolade, corn flakes, tørket frukt, you name it. Det var også skikkelig Bali-style over denne siste kvelden vår. Det var fullmåne og alle ansatte på alle utesteder hadde på seg sin fineste pynt. Stas for dem og stas for oss. Da jeg kom hjem måtte jeg pakke. Det gikk for så vidt greit. I morgen må jeg låne meg vekt og se hvor tungt det er blitt. Jeg håper det ikke er alt for tungt.. Jeg ser ikke frem til en hjemreise på 35 timer, men det skal bli godt å komme hjem til jul. Det er rart at jeg har vært på Bali i over hundre dager og at jeg snart er i Norge igjen. Jeg har gjort så mye og møtt så mange folk, men det er også mye jeg enda ikke har gjort og mange jeg enda ikke har blitt kjent med. Jeg har hatt det fantastisk her nede og skulle ikke ønsket at noe hadde vært annerledes i det hele tatt.

 Onsdag 02.12.09: Da jeg lånte meg en vekt og fikk veid kofferten og vesken min ble jeg veeeldig lei meg. Vi får ha med 20 + 7 kg og jeg hadde pakket ned 33 + 10 kg. Jeg har også sendt hjem 32 kg. Jeg reise ned med 17 kg, så dette skulle jo ikke vært mulig! Uansett, jeg ble veldig stressa og måtte kaste både klær og toalettsaker. Mye ubrukt. Anita skal være her lenger, så jeg legger igjen mye til henne også, slik at det ikke blir helt bortkastede penger. Jeg gir også de hele og rene klærne til de fattige barna i slummen. Etter et par timer med intensiv pakking viste vektnåla 21 + 8 kg. Da orket jeg ikke mer og sa meg fornøyd. Johnny kom innom og sa hade og jeg kjente at all denne ”farvell-greia” kommer til å gjøre meg veldig trist. Beate, Maja og jeg dro til skolecafeen for å spise lunsj og der begynte grininga. At jeg skulle bli så trist hadde jeg aldri sett for meg. Jeg ble også ekstra lei meg for at jeg ikke fikk sagt ordentlig hade til Anita. Hun ble nemlig innlagt for tyfoidfeber i går kveld, så hun ligger på sykehus her på Bali. Jeg ringte henne og fikk sagt hade på telefon. Gleder meg allerede til jeg skal møte henne igjen. Jeg kommer til å savne roomiene mine, Hanne og Maria. Vi har bodd sammen lenge nå og hverdagen blir ikke den samme uten. Det blir godt å sove alene, men også litt rart. Maja og Beate har jeg blitt veldig glad i og jeg håper jeg får tid til å reise til dem i løpet av januar. Inger, Mari og Trine kommer jeg til å se ofte siden de bor så nær meg. Det blir likevel aldri det samme som det har vært her nede. Vi har gjort så mye sammen og hatt det så gøy! Mer herlige jenter skal man lete lenge etter! Noen måtte jeg si hade til på hotellet, noen på flyplassen på Bali, noen i Hong Kong, noen i Oslo og noen på Værnes. Folk ramlet liksom av etter hvert. Flyreisene våre gikk veldig bra. Mange fikk sitte sammen. Jeg satt med andre studenter jeg kjente litt fra før og trivdes godt med det. Den lange flyturen fra Hong Kong til London gikk fryktelig fort! Jeg satt sammen med Kristoffer og Sem og vi hadde det gøy. Så filmer og pratet. Guttene var gira på ”vil du bli millionær” og jeg løste iq-oppgaver. Vi sov mye alle tre, på skift naturligvis. Noen måtte jo passe på.

Torsdag 03.12.09 og de første to ukene i Norge: Da vi kom til Gardemoen ble det godteri, alkohol og snushamstring på nesten samtlige! Med to-tre røde duty-free poser i hver hånd gikk vi til båndet hvor vi skulle finne bagasjen vår. Jeg hadde ikke flaksen med meg og måtte melde kofferten savnet. Maja, Beate, Trine, Inger, Mari og jeg pluss alle de andre samlet oss på Peppes og spiste god norsk pizza. Vi drakk norsk vann og koste oss! Noen kjøpte også norsk melk som de drakk med stor glede! Maja og Beate skulle ta fly en time etter oss og det var enda fire timer til vårt fly skulle gå. Vi hadde altså god tid til å kose oss til siste slutt. Vi flyttet inn på handikaptoalettet og ordnet oss for de som ventet der hjemme. Det var forferdelig å si hade til Maja og Beate. Alle seks lot tårene trille og mine rant helt til jeg så Trondheim by. Flyverten spurte til og med om jeg var redd for å fly. Da jeg så Trondheim skjønte jeg at jeg var hjemme igjen! Sjelden har jeg fått følelsen av at jeg er stolt over å være norsk. Norge er virkelig et fint land! Det var en fin velkomstkomité som ventet på oss fire på Værnes. De som ventet på meg var mamma og storesøsteren min, Stine. De hadde ordnet med både norsk og indonesisk flagg. Jeg fikk ”miss Fossbakken” ark og ”velkommen hjem”-lapp hengende rundt halsen. Maris far hadde med fire julebrus på glassflaske. Én til hver. Det var overraskende og godt. Tusen takk Rotmo! Jeg fikk også hilse på vennegjengen til jentene. Lillesøsteren min var på jobb og skulle til faren sin etterpå. Vi dro derfor innom henne så jeg fikk hilse på. Hun ble veldig glad og jeg kunne se at hun hadde forandret seg i løpet av høsten. Det å komme hjem til huset vårt var veldig godt. Huset var godt og varmt, nyvasket og middagen var ferdig. Stefaren min var kommet hjem fra jobb og vi var fire som spiste middag sammen. Mamma hadde laget saltkjøtt med rotgraut. Mer urnorsk mat kunne jeg vel ikke fått. Rommet mitt var også strøket, jeg hadde til og med fått skyvedører på garderoben min! Det var blitt så fint! Sengen var nyredd med yndligssengetrekket og det var virkelig ingenting å sette fingeren på. Jeg kom hjem torsdagskveld og lørdag var jeg på jobb. Siden da har det virkelig gått i ett. Jeg har besøkt besteforeldrene mine, jobbet mer enn annenhver dag, vært fem dager i Trondheim, ordnet med cargosending, ordnet i garderoben min, vært med Balivenner og andre venner. Det var vært to travle, men fine uker frem til nå og snart ringer julen inn. Jeg er glad jeg ordnet alle julegavene på Bali, hvis ikke hadde jeg fått store problemer med å rekke alt. Ei barndomsvenninne av meg hadde make-up artist eksamen mandag og tirsdag og jeg var eksamensdukken hennes på alle tre eksamenene. Hun hadde temaene vamp 1920, Marilyn Monroe 1950 og brannsår. Hun er fryktelig dyktig og fikk karakterene 5, 6 og 6! Gratulerer så mye Karianne. Det har vært morsomt å være på jobb siden jeg kom hjem. Mange kunder kommenterer brunfargen min, spør hvor jeg har vært i det siste og forteller at de har trodde at jeg har sluttet. Det er artig å høre at mange har tenkt på meg mens jeg har vært borte. Jobben har også hatt julebord. Det var forrige fredag og var på Stiklestad. Det var gøy. God stemning med godt folk. Jeg har tatt meg gåturer, men bare én løpetur. Det er veldig kaldt her i Trøndelag for tiden. I går, torsdag 17.des, var det hele -20 grader. Derfor blir det lite trening nå som jeg ikke trener på treningsstudio. Det skal jeg derimot i januar. Da skal jeg trene masse og bli stor og sterk. Det ble veldig mye stress med visumsøknaden til Cape Town den første uken jeg var hjemme. Det var utrolig mye som måtte ordnes og jeg hadde ikke forberedt meg i det hele tatt. Lege, politi, folkeregister, posten, banken, og alt det ikke var. Jeg fikk det i boks innen fristen og nå blir det tur. Jeg holder også på å planlegge en Oslotur 30- januar – 3. Februar. Jeg har funnet meg hotell som har gåavstand til alt i Oslo sentrum. Jeg jobber sykt mye i desember for å kunne ta meg tid til å besøke Maja og Beate i Bu i januar. I romjulen håper jeg også å kunne besøke Maria i Sandnessjøen og Balivennene mine i Mo i Rana. Jeg har mange baller i luften og jeg har stor tro på at dette kommer til å gå rundt som jeg har tenkt det! Må vel også legge til at kofferten min som forsvant på turen til Oslo kom til rette dagen etter. Halv åtte på morgenen ringte det på døren og der stod kofferten min. Gjett om jeg ble glad! Stebroren min kom hjem fra militæret i går. Det var veldig godt å endelig få gi han en klem igjen. Det er tross alt fire måneder siden sist. Han er veldig god.

Jeg er hjemme. Jeg er frisk. Jeg er glad. Jeg har uten tvil hatt den beste høsten noensinne!

Mandag 23.11.09: I dag har vært en lang lesedag. Trine, Mari og jeg har lest siden morgentimene og har nå nesten rundet hele pensum. Vi har igjen tre artikler som vi tar i morgen. Utover kvelden ble vi veldig slitne og litt ukonsentrerte. Vi dro derfor på SPA og fikk en times massasje hver. Det var deilig. Før jeg legger meg må jeg skrive liste over alt jeg har pakket ned og som skal sendes hjem til Norge på onsdag. Jeg er sliten.

Tirsdag 24.11.09: Siste lesedag før eksamen. Har lest med Trine og Mari i dag også. Vi fant oss et forlatt møterom på hotellet hvor Trine og Mari gjennomgikk stoffet veldig detaljert. Jeg lærer mye av dem. Jeg er sliten og lei, men også veldig spent på hva som skjer etter eksamen i morgen!

Onsdag 25.11.09: Eksamensdag! Det gikk helt greit, jeg var heldig med oppgavene. Mamma sier alltid at det er godt nok om jeg gjør mitt beste og det satt jeg å tenkte på under eksamenen. Jeg satt som alltid ut hele tiden og var en av de siste til å levere. Når vi gikk fikk vi utdelt en fin diplom med bilde av meg selv på hvor det står at vi har fullført høyskolekursert vårt. Det var en fin overraskelse! Etter eksamen sendte jeg hjem cargo sammen med de andre jeg fikk med meg på felles hjemsending. Vi ble 12 som sendte og vi kommer til å få en god pris på alle kiloene. På kvelden hadde vi klassemiddag på Pepenero og klassevors på en villa før vi dro på byen. Det var kjempeartig! Det er så rart at vi ikke har noe skole igjen her på Bali. Vi har nå en hel uke ferie før vi reiser hjem igjen. Vi vet uken kommer til å gå kjempefort, så det er bare å sette i gang å holde på med noe hele tiden. Vi skal nyte alle dagene med å gjøre hva vi vil og spise akkurat det vi vil. Bali-livet er helt utrolig herlig, men det blir godt å komme hjem til mitt vanlige liv i Norge. Jeg skal ha en super vinter og jobbe og trene over hverandre helt til jeg reiser til Cap Town 2. Februar.

Torsdag 26.11.09: Livet som turist er ikke spesielt slitsomt. Det var rart å ligge på stranden i dag uten å ha noe faglig å lese på. Etter alle oss seks jentene hadde vært på Nusa Dua dro jeg, Maja og Beate til Carefor. De andre dro inn til Kuta og vi kom etter. Jeg ble skuffet hos skredderen da bare én kjole var ferdig. Ingen av de fem gavene jeg skal gi bort var ferdige. Jeg må derfor tilbake på mandag. Skinnhanskene mine hos den andre skredderen var derimot ferdig. De ble dødskule! Nå kan jeg endelig bruke jakkene mine med tre-kvart arm uten å fryse på armene. Det kommer mamma til å like! Etter skredderne spiste vi middag på en fin restaurant i Kuta hvor jeg bl.a. spiste røket laks. Det var himmelsk godt!

Fredag: 27.11.09: Jeg fikk tid til litt soling utenfor hotellet før jeg dro til Bali Galleria for å handle sko til i kveld. Vi skal nemlig ha juleball på Dreamland Beach! Jeg fant meg to par pene sko og fire nike-treningsplagg! Gleder meg til å bruke de! Det er rart hvor mye lettere det er å handle treningsklær enn pensko. Hos Nike kjøpte jeg meg en vind- og vanntett løpejakke, en singlet, en fotball t-shirt og en shorts. Jeg digger treningsklær. Disse var til og med kule i tillegg! Vi lagte oss frisørreservasjon for denne ball-kvelden for over en måned siden. Salongen heter Hair Creator og er på Bali Galleria. Der ble vi vasket, stylet og sminket i over tre timer. Det var virkelig gøy! Jeg fikk en kjempekoslig Bali-gutt, Jojo som ordnet med meg. Vi tullet og lo hele tiden, storkoste oss noe fryktelig! Det ble ikke noe mat på flere timer siden vi satt i frisørstolen hele ettermiddagen. Jeg var derfor veldig sulten da vi kom til Luwak. Det er tradisjon at jentene har jentevors og guttene har guttevors her nede og det måtte vi jo leve opp til. På Luwak spiste jeg litt salat for å ikke være mett til ballet. Der skulle vi få servert vestlig buffet. Vi gledet oss mye til maten (og drinkene som skulle være rabbatert) og innfridde forventningene. Festkomiteen hadde reservert området for anledningen og det var nesten ikke til å kjenne igjen. Det var mange runde bord med plass til åtte personer. Utsikten over havet er fenomenal og med den spesielle lyssettingen fra glassveggene innendørs ble det en ganske så høytidelig middag. Jeg fikk som sagt ordnet hår og sminke hos frisøren. Mange hadde på seg skreddersydde kjoler og var veldig pene. Jeg hadde på meg en kjole jeg kjøpte på Zara i Jakarta og jeg fikk utrolig mange fine komplimenter! Det var kjempekoslig å høre. Under middagen og utover kvelden ble det holdt taler av både lærere og studenter. Det ble kåringer av bl.a. årets hunk, årets peneste ansikt, årets søtnos osv. Når det nærmet seg natt ble festen flyttet innendørs mot to diskotek på hotellet. Det var morsomt å se så mange flotte gutter og jenter. Alle hadde pyntet seg og så veldig bra ut. Lærerne våre var også der, men det var ikke de eneste. Absolutt alle balineserne som er ansatt gjennom Gateway College Bali var også invitert og dukket opp full dress og nypussede sko. De ble seende ut som helt andre gutter. Det var så rart. Det ble jo nesten kjekke!

Lørdag 28.11.09: Jeg orket ikke bli med de andre til stranden i dag og lå derfor bare utenfor hotellet ved bassenget hele dagen. Jeg hørte på musikk, spiste vannmelon og leste bok. Det var veldig godt og bare ligge der helt alene og slappe av. Inger har bursdag om nøyaktig to uker og vi brukte kvelden på å feire henne. Inger bestemte restaurant og valget falt på italienske Ifirori. Jeg spiste veldig god pasta og drakk en jordbær smoothie jeg ble stappmett av! Vi kjøpte bursdagsgaver til Inger og fikk folkene på restauranten til å komme med bursdagskakestykke til henne med to lys og fyrverkeri! De sang bursdagssang og spilte bursdagssang på høyttaler etterpå. Det var stas både for Inger og oss! Etter middagen ble vi så slitne at vi bare dro hjem, uten dessert! Dette er siste lørdagen vår på Bali og mange synes sikkert det er rart av oss å ikke dra på byen. Sannheten er at jeg er alt for sliten. Jeg var ute onsdag og fredag og da klarer jeg ikke dra ut i kveld igjen.  Ser ingen vits i å dra ut bare for å dra ut. Jeg trenger overskudd for å ha det gøy! Før vi dro og spiste var Trine, Mari og jeg hos skredderen og ulike surfers butikker. Jeg kjøpte gave til stebroren min og caps til meg selv. Jeg har aldri brukt caps før, men skal begynne med det nå! Caps er ikke bare kult, men også praktisk. Stesøsteren min har bursdag i dag og jeg gleder meg til å gi henne bursdagsgaven sin når jeg kommer hjem om fem dager. Det er jammen ikke lenge til!

Søndag 29.11.09: I dag er det 1. Søndag i advent. Tiden har gått så fort! I dag har Renate, Marlene, Hanne, Christian, André, Hedda, Daniel, Frank, Made (balineser) og jeg vært på treetop-adventure! Jeg stod opp tidlig og solte meg på verandaen og leste i book.store boken før vi dro. Jeg er nesten ferdig med den nå. Treetop-adventure var hinderløyper opptil 30 meter i luften. Vi måtte kjøre to trrransportbiler ca. 2 timer nordover i Bali til tettstedet Bedugul for å komme frem. Hinderløypene var mange og ulike og hadde vanskelighetsgrader for enhver smak. Det var kjempegøy! Nervene var i høyspenn når jeg viste at alt jeg hadde å stole på var min egen sikringsevne. Vi slengte oss som tarzan og klatret som aper. Vi hadde det litt travelt, siden alle studentene skulle ta fellesbilde på stranden klokkan 18.00. Vi satt derfor fire timer i bil og hadde kun to timer i trærne. De to timene var derimot mer enn nok, siden vi ble veldig slitne av all armbruken. Selv om jeg droppet en hel dag i solen var det absolutt verdt turen! Det var øyeblikk hvor jeg var like nervøs som da jeg hoppet i strikk. Det sier litt. Vi ble veldig sultne og på veien hjem stoppet vi innom McDonalds. Vi kjappet oss å dusje og rakk akkurat å bli tatt bilde av. Kvelden ble tilbrakt med de fab5 (selvfølgelig). Før vi spiste delte vi oss. Noen dro til skredderen, andre til et kjøpesenter. Jeg handlet gave til farfar og farmor (starbucks greier) og top-shop skjørt til meg selv. Jeg måtte også handle meg en koffert. Kjøpte gjerne den største jeg fant! Veldig fin var den. Vi spiste middag på Hard Rock hvor vi møtte Helene og Hilde. Der spiste jeg noe jeg ikke har prøvd før som jeg ikke kommer på hva var i farta. Det var uansett veldig godt! Vi stoppet innom Nike da vi var på vei til Bubba Gump for å spise dessert. Der kjøpte jeg meg enda mer treningstøy. Gleder jeg til å komme hjem å bruke herlighetene! Etter deilig sjokolade, kjeks og is- dessert dro vi hjem og så adventsfilm på tv. Det var veldig koslig. Typisk jentekveld avsluttet med typisk jentefilm.

Mandag 16.11.09: Endelig en morgen hvor jeg sov ut! Jeg sto opp til skolen begynte, som i dag varte fra 12-15. Det var deilig. Etter skolen reise Maria og jeg til Kuta hvor vi var hos to skreddere, spiste middag op Bubba Gump og handlet på carefour. Vi kom oss rundt med Marias scooter, og nå skjønner jeg hvorfor så mange sier det er så herlig å kjøre selv. Det var en ekstrem frihetsfølelse og veldig morsomt. Vi kjørte forbi bilder og andre scootere i både riktig og feil kjøreretning og brøt fartsgrenser, mens vi sang og styrte på. Det var veldig morsomt. Hos den ene skredderen laget jeg gaver til familie og venninne. Jeg har fått de til å sende meg mål av seg selv, men det er alltids en sjanse for at klærne blir for store eller for små. Jeg håper på det beste og er fryktelig spent på om plaggene blir som jeg har tenkt! Hos den andre skredderen lages det jakker, vesker, sko, lommebøker og andre saker av skinn. Jeg bestilte meg et par skreddersydde skinnhansker som jeg skal bruke til vinteren! Det synes jeg var kult. Ikke mange som får hansker spesialsydd til sin egen hånd. Vi spiste middag på samme sted som på lørdag; Bubba Gump. Jeg spiste stek med potetmos, saus, stekte reker og løkringer. Kjempegodt! Drikken på Bubba Gump gir gratis påfyll og jeg drakk 1,5 liter iskald lime-te uten sukker. Jeg synes det er så godt og måtte bare ha mer hele tiden. Magen ble fult opp, slik at tanken på dessert nesten ikke var tilstede, heldigvis. Vi brukte ikke så lang tid på carefour, men alt dette tok hele dagen og når vi kom hjem var det mørkt. Jeg svømte en time og mens jeg svømte pratet jeg med noen i klassen som fortalte meg at eksamenskarakterene for undervisningslære eksamenen var kommet ut! Hotelnettet vårt er nede (igjen), så Maria og jeg dro til skolecafeen, Luwak, for å sjekke hva vi fikk. Vi kom inn på høyskolens sider, men klarte ikke å få frem siden vi ville ha. Vi må derfor vente til i morgen. Veldig surt når jeg er så spent! Da jeg hadde et kvarter igjen å svømme kom det to middelaldrende karer ut i bassenget. Det var for så vidt ikke så irriterende siden jeg nesten var ferdig og de så harmløse ut. Det viste de seg å ikke være i det hele tatt. De svømte først på tvers av bassenget, altså i veien for meg og satte seg på akkurat de barstolene som jeg brukte som milepæl (dette viste de). Bassenget er bredt og jeg byttet derfor side. Det gikk et lite minutt og de kom etter. Jeg sendte fryktelige blikk og byttet side igjen. De svømte så på tvers av bassenget helt til jeg var ferdig. Så plagsom hadde de altså bestemt seg for å være! Æsj. Det er også noen som har tullet med oss i dag. Hanne, som har sittet inne for å lese til eksamen som hun har i morgen, fortalte at noen har ringt på telefonen vår mange ganger og gjort seg til med stemmen. Pussig at noen synes det er gøy gang på gang, men det er ikke alt. Da Maria og jeg kom hjem var det dandert skum på veggen vår lang inngangen og på dørmatten var det med skum skrevet ”I know”. Vi bare lo av det, men når jeg kom hjem etter å ha svømt stod det ”I know” på det øverste trappetrinnet også. Dette fant jeg ut fordi jeg holdt på å tryne siden det var så glatt. Vi tenkte å la de ukjente rampene få smake sin egen medisin og helte derfor ut baby-olje langs de to nederste trappetrinnene. Slik kunne de ikke unngå å skli selv neste gang de skal skrive noe til oss. Vi håper selvfølgelig at de ikke slår seg noe alvorlig, men vi håper selvfølgelig at det går i fellen! Anita kom hjem i kveld. Hun har vært litt over en uke i Australia på besøk hos noen australske venner. Hun kom hjem sent og jeg fikk ikke pratet så mye med henne, men regner med å ta det igjen ganske snart! Hun er så koselig. I morgen har vi kveldsskole pga. at 150 idrett 1-studenter skal ha eksamen. Vår skole begynner ikke før 16.00 og skal holde på til 19.00. Jeg skal jogge og trene styrke på morgenen og sole meg resten av dagen! ..skal også prøve å få lest litt.

Tirsdag 17.11.09: Da jeg jogget langs stranden i morges traff jeg på en stor slange! Den var omtrent 80 cm lang og lå livløs i sanden. Jeg så også mange morsomme fisker. Etter å ha jogget en time trente Inger og jeg styrke. Jeg fikk mail fra luftforsvaret i dag hvor de fortalte meg at deres innkalling kommer til å foregå i slutten av juni 2010. Siden jeg kommer hjem fra Cape Town i slutten av mai rekker jeg altså å komme hjem i god tid til å delta på seleksjonstestene! Jeg må derfor være flink til å trene regelmessig styrke i det kommende halvåret skal jeg ha en real sjanse for å komme inn! Det ble ikke satt av så veldig mye tid til skolelesing før ettermiddagsskolen vår startet klokken 16.00. Jeg dro på Lotus og kjøpte meg en grillet kylling som jeg tenkte å spise på golvet, med fingrene, på ekte balivis! Det ble imidlertid for ekkelt for meg og jeg måtte flytte meg til et bord og en stol og hente en gaffel. Eksamensresultatene for undervisningslære er nå kommet og jeg fikk samme vurdering som på den første eksamenen. Jeg er ikke fornøyd, siden denne eksamenen var veldig mye lettere enn den første. Jeg kan ikke vente til vi har eksamen neste uke. Det skal bli så deilig å ikke ha noe skole å tenke på i det hele tatt! Ettermiddagsskole var rart. Det var mørkt ute og mange var slitne etter å ha vært i solen en hel dag. Det ble mye tull og tøys og det var godt å endelig bli ferdig med spørsmålsrunden slik at vi kunne ”dra hjem”. Jeg har drevet å ordnet med hjemreise av cargo og det ser ut til at jeg får ordnet en grei deal. Det blir billigere pr kilo om vi er mange som sender og jeg har så langt fått med 6 personer. Det er mye julegaver og annet som jeg gjerne vil skal komme hjem samtidig som meg og for å få til det skal jeg sende hjem onsdag neste uke. Det er dagen vi har vår siste eksamen! Etter skolen kjørte Maria og jeg til Bubba Gump for å drikke masse drikke og spise deilig dessert. Vi sang like mye på scooteren i dag, som vi gjorde i går. Det er så befriende!

Onsdag 18.11.09: I dag hadde vi vår siste forelesning i emnet idrett og samfunn og dermed vår siste dag hvor klassen sitter samlet og får undervisning her på Bali. Idrett og samfunn er vårt tredje og siste emne og vi har eksamen neste onsdag. Vi har altså en uke å lese oss opp på­. Før skolen i dag solte jeg meg, det var godt. Solen er sånn passe sterk før klokken 12 og det går an å ligge et par timer uten å føle at man grilles. Vi merker at det blir varmere og varmere for hver dag, det er helt utrolig. Vi har ikke merket stort til regntiden enda, men det kommer sikkert. Frem til nå har det bare regnet litt i løpet av noen netter. Etter skolen leste jeg på eksamensstoff og spiste nøtter. Siden det er nå nest siste uke her nede var det nest siste quiz-kveld i kveld. Spesialemnet var fremmedord og vi fikk absolutt ingen riktige. De andre kategoriene derimot scoret vi veldig bra på til en forandring! Det tar seg opp nå til slutten og hvem vet, kanskje det er vi som får gulrotkake neste uke? Dataen min nærmer seg døden og jeg tar gjerne i mot tips og råd om hvilken jeg skal investere i når jeg kommer hjem. Mange har handlet seg Mac her nede, men det tror jeg at jeg dropper.

Torsdag 19.11.09: For å komme i lesemodus trengte Mari og jeg en joggetur. Vi jogget en time langs stranden og holdt lesingen gående hver for oss. Vi møttes på ettermiddagen igjen da vi skulle danse og trene styrke. Det ble det ikke noe av, for i styrkesalen var det praktisk eksamen for idrettsstudentene! Vi spiste derfor bare middag på Luwak og dro hjem og leste enda mer, helt til midnatt! Da var vi slitne og klarte ikke konsentrere oss mer. Vi skiftet til bikini og hoppet ut i bassenget! Security kom og var strenge med oss, det er ikke lov å bade etter 18.00 nemlig. Vi brydde oss ikke stort om han og vi var i bassenget i nesten en time. Lekte og styrte på. Jeg har ledd så my i dag! Vi har hatt det kjempegøy, selv om vi har sittet med skolearbeid den meste tiden. Vi skal gjøre et nytt forsøk på styrketrening i morgen. Da skal vi trene før de andre begynner med eksamen!

Fredag 20.11.09: Jeg fikk opp Mari 08.55 og for at vi skulle trene styrke klokken 09.00. Vi ble presise og hadde to timer på oss til idrett 1- studentene skulle ha rommet som eksamenslokale. Det ble en kjempebra treningsøkt og det var to fornøyde jenter som gikk slitne hjem til hotellet vårt. Vi dusjet og spiste mat og satt med eksamensarbeid hele dagen! Mari, Trine og jeg. Vi gjorde ikke annet før klokken 19.00. Da ordnet vi oss og dro til byen med Inger, Maja og Beate. Vi spiste middag på den italienske restauranten Viva Rosso og spiste desert på Flap Jacks. Det var et helt utrolig spisested! Uendelige deserter å velge mellom og den ene fristet mer enn en den andre. Jeg spiste pannekaker med frukt, krem og is. Deilig! Vi var innom noen butikker, Hurley, Volcom etc. og handlet litt. Det ble en sen kveld for slitne eksamensstudenter. I morgen skal vi ta oss en lesefri dag og bare være på stranden! Vi reiser til Nusa Dua rett etter Beate har hatt sin eksamen klokken 09.30. Vi må virkelig gå inn for å sole oss nå siden vi skal reise hjem snart. Jeg skal også hente en del skreddersydde plagg i morgen, kjoler og skinnhansker! Jeg er så spent på de!

Lørdag 21.11.09: I dag har vi vært på stranden hvor solen alltid skinner, Nusa Dua – Geger Beach, hele dagen. Jeg prøvde den farlige babyoljen på magen og jeg ble ikke brent! Vi ville ha en lesefri dag fra eksamen og det har vi også hatt! Etter å ha ordnet oss etter stranden dro vi til Kuta for å dra til skredderen, handle litt klær og sko på surfer girl, spise middag og dessert. Vi spiste middag på en gresk restaurant like ved Discovery Mall som hette Daddy’s café. Trine har lenge villet spist der og selv om omgivelsene ikke var så veldig tiltrekkende var maten helt fantastisk! Jeg spiste moussaka og grønnsakgrillspyd. Det er ikke en overdrivelse og si at det er den beste maten jeg har fått her nede helt siden vi kom! Desserten tok vi på Bubba Gump og absolutt alle spiste cookien med sjokolade og is. Når jeg kom hjem begynte jeg å pakke det jeg skal send hjem som cargo. Det ble to fulle kofferter. Jeg må derfor kjøpe meg enda en ny en og jeg har veldig lyst på en fra Hurley. Vi får se hva det blir til.

Søndag 22.11.09: Sto opp til 10 for å lese til eksamen med Trine og Mari. Vi holdt på hele dagen og gjorde oss ferdig like før midnatt. Spise frokost med Hanne på Luwak og leverte klær til vaskeren. Trine, Mari, Inger og jeg spiste middag på McDonalds (!) og jeg spiste BigMac meny med cola! Det er andre gangen jeg drikker brus her nede. Til dessert spiste vi McFlurry. Det var veldig godt å komme oss unna lesingen en liten time. Vi har sittet inne hos meg og stått på i hele dag. Vi har gjort oss ferdige med idrettshistorien og er cirka halvveis i kompendiet. Vi skal gjøre ferdig kompendiet i morgen og repetere alt på tirsdag. Vi har tro på oss selv nå. Tror vi… Hurra for meg! Jeg hadde navnedag i dag.

Jeg har egentlig alt jeg trenger og det jeg trenger, men som jeg enda ikke har er jeg i full stand til å skaffe meg selv. Likevel, julen er en tid hvor vi gir hverandre gaver og da synes mange det er praktisk å høre hva den de skal gi gave til kunne tenke seg og fått. Da er det større sjanse for at gaven faller i smak og kanskje blir det mindre strev å bestemme seg for hva en skal gi. Julegaver skal være noe man gir og får fordi man er glad  hverandre og fordi man ønsker å gjøre andre glad. Det skal ikke være en stressende byrde som man skulle ønske man hadde vært foruten. Det er ikke noe must å få flest mulige gaver, eller å bruke mest mulig på gavene. Det er tanken som teller og hjemmelagede gaver kan være lik så koslige å få som gaver som er å finne på ønskelisten.

Her kommer listen min og den kan leses for de som er interesserte. Kommer til å bli oppdatert jevnlig

- undertøy.

- apple-headphones til iPod.

- overarmsgreie som holder iPoden når man trener.

- pigger for å ha under løpesko.

- gode bøker.

- dansefilmer.

- reiseguide for Cape Town.

- nyeste LOST-season.

- treningsklær.

- trening på 3T i desember og januar.

- undervannskamera.

- bærbar data (denne er kaputt).

Mandag 09.11.09: Ny skoleuke som jeg startet med litt lesing ute i solen og en time svømming i bassenget. Vi brukte dagens timer på å oppsummere idrettshistorien fra forrige uke og begynne på de syv emnene i kompendiet; Friluftsliv, idrett og helse, den moderne olympiske bevegelsen, toppidrett og masseidrett, idrett, identitet, media og økonomi, idrett og doping og siste tema som er idrett og kjønn. Jeg tror dette stoffet er lettere å lære seg enn all historien fra forrige uke. Jeg har bare lest 1/3 av boka og henger dermed ganske mye bak. Etter skolen i dag booket Trine, Mari, Inger og jeg oss flybilletter hjem til Værnes fra Gardemoen. Vi reiser fra Oslo på ettermiddagen, tror jeg er på Værnes rundt 16.00, 3. Desember. Jeg er spent på hvem som kommer og tar meg i mot. Vi spiste middag på Luwak og jeg kjøpte pizza der for første gang! Det var på tide, mente noen. Måtte også innom nettbanken side jeg blakket meg i helga. Betalte hotellregningen og satte kursen mot skredderen i Kuta. Der gikk strømmen og vi måtte prøve klær i mørket. Ett av skjørtene mine var for lite og det samme var begge kjolene. Jeg må derfor tilbake enda en gang. Brukte siste del av kvelden på å slappe av og gjøre diverse småting.

Tirsdag 10.11.09: Jeg har vært elendig til å trene den siste måneden. Første del av semesteret både jogget jeg og svømte, jeg trente til og med styrketrening regelmessig. Først fikk jeg vondt i kneet igjen, slik jeg lenge har hatt. Da kuttet jeg ned på løpingen. Så svømte jeg for mye slik at høyre skulderen min ble veldig vond. Den brukte minst to uker på å komme seg. Når jeg skulle svømme igjen klarte jeg å skjære meg på flisene i bassenget og fikk et stort sår under den ene foten. Jeg kunne svømt med bandasjert sår, men ville vente til det grodde og det tok jo selvfølgelig tre uker. Styrketrening har aldri vært noen stor favoritt, derfor har ikke den blitt prioritert, og jeg har frem til nå bare sittet på rumpen. Nå har jo ikke kroppen vondt av en pause fra trening, men det finnes mellomting. Det er alltids en aktivitet jeg kan holde på med når jeg får vondt et sted. Det gjelder bare å være kreativ og ha tålmodighet. Nå har jeg også spist veldig mye god mat og det fører til litt av hvert. Nå tenker jeg at nok er nok og siden jeg var så flink og svømme i går, skulle jeg fortsette den gode flowen i dag. Hanne dro meg opp klokken 8 for å jogge på stranden og det var en deilig måte å våkne på. Det var derimot ikke noe gøy å kjenne at kneet fortsatt ikke vil samarbeide. Hvor mange måneder skal jeg legge joggeskoene på hylla for at det skal bli bra liksom? Etter å ha jogget i en 40 minutters tid hadde jeg tre timer å steke meg i solen før skolen skulle begynne. Jeg fikk lest meg opp i pensum og fortsatte med kompendiet etter skolen var over. Da fikk jeg også samlet meg til to soltimer og det var godt. Jeg stresser veldig med brunfargen siden den ikke er så veldig kraftig enda. Jeg ønsker jo at det skal vises hvor lenge jeg har vært her! Mari, Trine, Inger og jeg spiste middag på Luwak og trente styrke (!) etterpå. Når jeg kom hjem ventet en god dusj og enda mer skolearbeid. Jeg skal gjøre det bra på eksamen. Jeg må også hive meg rundt og skrive kort snart!

Onsdag 11.11.09: Jeg kom meg tidlig opp i dag også, selv om skolen ikke begynner før 12.15. Jeg startet dagen klokken 8 og dro med meg Trine og Mari ut for å sikre oss tre herlige soltimer i gode solsenger. Vi solte oss, leste ganske mye, lekte og badet oss. Etter skolen dro vi til carefour og etter å ha handlet masse deilig frukt satte jeg kursen mot Sushi Tei mens de andre dro tilbake til hotellet. Der spiste jeg god sushi og leste i kompendiet vårt. Jeg er nesten halvveis og er storfornøyd med egen innsats! Det gjenstår å se om noe har festet seg. Vi har sju temaer vi skal innom og jeg er ferdig med tre. Onsdag er quiz-kveld og i kveld var spesialkategorien sangtekster omsatt til nynorsk. Vi trodde det skulle være lett, men der tok vi feil. Engelske og tyske sangere ble lest opp på nynorsk og vi skulle frem til band og artist. Gruppa vår fikk én riktig. Det viktigste er uansett at vi møter opp og deltar uke etter uke. Det skulle egentlig være dansekurs i Lindy-hop i dag, men det ble avlyst. Jeg har derfor ikke trent, men det synes jeg er helt greit. Jeg skal svømme før skolen i morgen og være med på hip-hop kurs. Gleder meg!

Torsdag 12.11.09: Jeg fulgte planen min og stod opp klokken 8 for å svømme en time før undervisningen startet. Etter skolen lå vi på stranden og jeg solte meg for første gang toppløs. Det var slett ikke så skummelt som jeg trodde, så nå skal vi se av skillet forsvinner til jeg kommer hjem! Vi deltok på Mia sin hip-hop time og det var en god treningsøkt. Etter en lang skole-/ sole- og treningsdag trenger kroppen mat. Maja, Beate, Trine, Inger, Mari og jeg dro inn til Kuta for å spise middag på Hard Rock. Jeg har bare spist laks der tidligere og prøvde i dag nachosen. Det var godt. Trine, Inger og jeg har ordnet oss bolig til Cape Town nå! Det ble et skikkelig fint hus som ligger meget sentralt i Camps Bay. Det er åtte sengeplasser fordelt på fire soverom, to bad, stue, kjøkken, spisestue, stor hage med grillplatå og stort badebasseng. Et helt hus for oss selv! Vi gleder oss fryktelig mye, det kommer til å bli så herlig! Jeg har endelig skrevet ferdig postkortene og trenger nå bare å kjøpe frimerker og få sendt de. Jeg håper mange blir glade når de finner kort i postkassen sin.

Fredag 13.11.09: Jeg stod opp klokken 8 for å jogge før skolen. Det var veldig deilig å starte dagen med en time langs stranden, men jeg kjenner at jeg fortsatt sliter med ryggen. Det er fryktelig irriterende. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor den skal klage sånn som den gjør. Nå er det jo lenge siden jeg har løpt, eller trent noe i det hele tatt. Trenger kroppen min lang tid før den kan bevege seg regelmessig igjen, liksom? Vi hadde som vanlig tre timer skole og var ferdig rundt 1. Da bars det rett til stranden og der lå jeg til solen gikk ned. Storkoste meg med julemusikk og skolestoff! I kveld skal jeg være ”hjemme alene” og ta det helt med to! Spise litt toblerone og bare kose meg. Utover kvelden kom jentene på rom 141 hjem og der hang vi med Maja og Beate. Vi spiste opp melonen og sjokoladen min, spilte yatzy og bare tullet. Koslig kveld med koslige jenter.

Lørdag 14.11.09: Trine, Maja, Inger og jeg reiste til Nusa Dua, geger beach, på morgenen og koste oss der til 17-tiden. Etter mye toppløs soling er fremsiden på kroppen lettere rød, men rødt blir brunt etter hvert og det viktigste er at jeg kommer hjem uten skille! Vi skal tilbake i morgen! Herlig. Vi spiste middag i Kuta på en restaurant som heter Bubba Gump shrimp company. Det er en restaurantkjede fra USA som har alt basert på filmen Forest Gump. Jeg har tatt masse kule bilder som kommer på face. Vi spiste kylling med potetmos og maiskolbe. Til dessert spiste vi nystekt sjokoladekjeks med iskuler og vispet krem. Maria og jeg kjørte scooter hjem, mens de andre tok taxi. Vi hadde bare en hjelm og Maria var så gentleman at jeg fikk ha den på hodet. Det betyr at politiet hadde grunn til å gi oss bot for å ikke kjøre etter reglene. Hver gang (3) vi så politimenn, måtte vi derfor gjemme oss i trafikken (bak biler og folk). Før middagen stakk vi en tur innom skredderen og sydde inn noen kjoler. På kvelden lånte Maria og jeg en film av Mari; My sisters keeper. Den var helt utrolig trist og tårene trillet fra starten av.

Søndag 15.11.09: Enda en daga på Nusa Dua med de samme herlige jentene. Vi var der til solen gikk ned i dag også! Lunsjen var derimot ikke like mye å skryte av som i går. Milkshaken smakte forferdelig og toasten min var på størrelse med en spiseskje. Det var mange hunder på stranden og sjøen hadde en deilig temperatur. Brunfargen begynner å komme seg nå, men forsvinner vel etter en uke med eksmenslesing. Mye musikk, julesanger og dolly parton, noe lesing og en god middagshvil i solsteken. Hotellet har ansatt en ny sjåfør som heter Made. Made er 22 år og kjørte oss både til stranden og hentet oss igjen. Utrolig morsom fyr som vi likte veldig godt. Han var veldig vestlig av seg, har gått på universitet og studert turisme, snakket veldig bra engelsk, spøkte godt og vi lo masse. Vi spiste middag på Luwak, og tenke å bestille oss milkshake siden den vi fikk før i dag var så fæl. Plutselig gikk strømmen og det ble vanskelig å lage milkshake. Det var helt sikkert likeså greit. Lesing på kveldstid og film; step up! Jeg liker dansefilmer veldig godt! Ønsker meg mange til jul!

Det å bo på hotell har sine fordeler. Ikke bare er vi på paradisøya Bali hvor det meste koster bare en brøkdel av det vi hadde måttet betalt Norge, men vi får også andre folk til å gjøre ting for oss som vi vanligvis tar hånd om selv. Ofte for ingen ekstra kostnader. Hvis vi ikke ”orker” å gå de få meterne til hotellrestauranten eller hotellresepsjonen for å be om flere håndduker, mer sjampo/ balsam eller fortelle at vi trenger flere tissues er det bare å løfte telefonrøret og si hva vi ønsker. Da går det maks 3 minutter til det kakker på døra og vi hører: ”Hello, rum serviiis”. Hvis vi er sultne og heller ikke gidder å gå ned i restauranten fordi vi er slitne, nydusjet, eller har det travelt er det bare å slå opp i menyheftet som ligger på rommet og ringe og si hva vi ønsker å spise. Det er også deilig å gå innom rommet i en undervisningspause og se at noen har vært der inne og ryddet, vasket, fylt opp vannbeholdningen, redd opp senger med nytt sengetrekk, ordnet badet med 6 nye håndduker osv. Når vi skal ute en tur og trenger transport trenger vi ikke engang å be de hotellansatte om å ringe taxi. De ser oss komme gående og ringer nesten før vi rekker og komme fram. Når klærne våre er skitne går vi til vaskeri hvor vi 24 timer senere får dem tilbake nyvasket, nydampet og nystrøket. Vi lager litt mat selv, men spiser den like billig på restaurant. Vi bor på et spahotell og som restauranten er spaavdelingen nesten døgnåpen. Vi kan altså få det meste vi vil, til enhver tid.

Livet her er luksus man venner seg til.

..likevel ser jeg frem til å komme hjem. Nå er det bare fire uker igjen og tiden går kjempefort! Det er fortsatt masse jeg ikke har gjort og opplevd, som må gjøres før avreise. Vi har eksamensforberedelser i tre uker til. Dvs. etter eksamen er det kun én uke å gjøre alt som står igjen på to-do listen min. Dette er også uken vi må samle brunfarge og henge med alle vennene. Mye kommer til å skje på en gang og jeg er sikker på at folk kommer til å være i slaget. Det blir rart å dra herfra, men samtidig også veldig godt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men det blir befriende å kunne vaske klær, reie opp senga, lage mat og vaske hus selv. Noe av det jeg ser mest frem til er å trekke inn god, norsk luft, spise hjemmelaget mat, sove alene i egen seng og løpe løypa mi. Vi kommer hjem i førjulstider og kan forvente oss snødekte landskap, sentrumsgater pyntet for julen og overlegne nordmenn. Det blir godt.

Mandag 02.11.09: Vi har nå begynt med tredje og siste del av vårt idrettskurs her på Bali. Vi har fullført to emner og begynte i dag med det siste, ”Idrett og samfunn”. Det er et skikkelig intensivkurs, hvor vi skal tilegne oss 30 studiepoeng på bare to og en halv uke. Denne uken skal vi ta et kapittel for hver dag og neste uke skal vi bruke på et kompendium. Foreleseren vår heter Rolf Salveson og jobber til vanlig ved høyskolen i Sogn og Fjordane. Han har tidligere jobbet ved Norges idrettshøyskole og videregående skole, så det lover bra. De siste fem årene har han jobbet for gateway college, både i Canada, California og her på Bali. Når timen startet ville han at alle presenterte seg ved å si hvor de kommer fra. Merkelig nok viste han hvor alle våre 50 hjemmesteder var. Skulle tro han var geografilærer også. Hvem vet… Alle timene våre er på ettermiddagen og varierer mellom klokken 10-15 og 14-17. I dag begynte vi ikke før klokken 14.00. Trine, Mari, Inger og jeg koste oss dermed hele tre timer på stranden før vi måtte ordne oss til time. På stranden pratet vi om hvordan vi skal unngå skippertak til eksamen og vi bestemte oss for å lese og gjøre oppgaver hver dag. Siden dette er dag 1 ligger jeg godt an, så nå skal det jobbes hardt for å beholde den statusen. Etter skolen dro vi til Luwak for å spise middag og jeg slo til med det samme som jeg prøvde i går. En gigantisk tacomix, virkelig godt! Under middagen pratet vi med noen som har gått idrett på folkehøyskole. De fortalte om alle mulighetene og snakket blant annet om en ekstremsport linje. Den hørtes sykt kul ut! Absolutt et alternativ om mine planer ikke går helt som jeg har tenkt. Beate og Maja skal ha elevstyrte timer snart og ville øve seg på volleyball. Vi spilte derfor volley med dem og svømte 1500 meter etterpå. Sårskaden min på foten har endelig grodd og jeg var veldig forsiktig med hvor jeg plasserte føttene mine når jeg vendte. Skal ikke skjære meg igjen. Før jeg gjorde leksene til i morgen, måtte jeg bare se en episode Prison Break. Det er så spennende nå! Jeg har bare tre episoder igjen og det er nesten slik at jeg ikke vil se de for da vet jeg at det hele er over. Det er veldig rart å tenke på, men om tre måneder er jeg fremme i Cape Town! Det er også bare en måned til jeg er hjemme, men det er så rart å tenke på at jeg er på ny reisefot om bare tre måneder! Jeg skulle laste opp bungyjump filmen min i kveld og ble fryktelig sint da jeg merket at filmsnutten var hakket. Det er fryktelig surt siden det var et veldig levende minne å ha.

Tirsdag 03.11.09: Andre dag med idrett og samfunn, altså kapittel 2. Jeg har allerede ramlet av lasset. Da hjelper det ikke så mye å bli syk i tillegg. Jeg har hatt skikkelig mageknip i hele dag og er blitt kvalm utover kvelden. I stedet for å lese pensum har jeg brukt tid på å sortere bilder som jeg skulle legge ut på face. Når jeg endelig kom så langt at bildene skulle ut vil ikke face samarbeide, så det var ikke til å veldig stor nytte. Jeg var på Jakarta-møte i dag. Der fikk vi litt informasjon av sosialkomité leder Marlen, skoleansvarlig Ivar og Baliansvarlig Wawan. Det er Ivar og Wawan som skal være med på turen som varer fredag til lørdag. Det er så kult å føre en samtale med Wawan og høre på når han prater. Han har jobbet med Gateway siden 1992 og kan flytende norsk. Han har aldri, så vidt jeg vet, vært i Norge, men snakker mye mindre gebrokkent enn mange innvandrere som har bodd i Norge i mange år gjør! Han imponerer. Vi snakker også dialekt til han uten at han har noe problem med å forstå hva vi sier. Det er godt gjort. Etter på spist litt paracet og ibux føler jeg meg mye bedre, men kvelden blir kort skal jeg bli noe bedre. Jeg så også ferdig prison break natt til i dag. Jeg klarte ikke å gi meg i går og må de siste episodene på rappen. Jeg viste at slutten var trist, men jeg kunne aldri sett for meg at den skulle bli slik som den ble! Overraskende nok ble jeg fryktelig trist og måtte bruke ganske mange tissues før det gikk over. Det er første gang jeg har reagert så sterkt på en serie/film. Nå har ikke jeg sett så mye slikt, men det overrasker meg virkelig at jeg reagerte slik som jeg gjorde. Nå skal jeg ikke røper for mye i tilfelle det er noen som er ENDA senere ute enn meg til å se hele serien, men det føltes som å miste en god venn. Slutten var likevel helt utrolig bra.

Onsdag 04.11.09: Jeg er fortsatt dårlig fra i går. La meg tidlig i går og våknet uthvilt 5.30 i morges. Jeg burde lest idrettshistorie, men slappet bare av med cape town, face og bilder. Det har kommet boalternativ for Cape Town nå og vi er ikke så veldig begeistret. De tidligere boalternativene som har ligget ute er fjernet og byttet med hus hvor 2-10 personer bor sammen. Inger, Trine og jeg hadde tenkt å bo alene, men nå har vi meldt oss opp på et alternativ for seks personer. Det ligger ingen bilder av huset ute, men det kommer. Vi er spente. Jeg måtte droppe lindy-hop danse-timen, men ble med på quiz. Har bare spist havregryn, en ritzpakke, halv vannmelon, to bananer, noen mandler og kyllingsuppe i dag. Nå når jeg skrev det ned så det veldig mye ut, men jeg holder på å sulte i hjel! Når jeg lå hjemme og måtte slappe av trengte jeg noe gøy å drive på med. Jeg har derfor hørt på diverse julemusikk! Da jeg kom hjem fra quizen plugget jeg i en cd storesøsteren min laget til meg like før jeg reiste nedover. Hun sa at jeg skulle se på bildene når jeg fikk hjemlengsel. Jeg har ikke hatt hjemlengsel, men ville se på de likevel. Nå er jeg jo snart hjemme uansett.

Torsdag 05.11.09: Dro på stranden med Trine og Mari etter skolen. Der slappet vi av i et par timer før vi dro til skredderen, sushi tei og tilslutt skredderen. Inger og Maria var også med. På carefour har juletrærne kommet og balinesere spilte julesanger på piano. Julestemning i 30 plussgrader. Jeg kjøpte meg også et lite kosedyr. Kosedyret til Jørgen har fått en rift, så den måtte sys. Som den eneste studenten her med nål og tråd hjalp jeg til og sydde den for hand. Jeg begynte å pakke til helgen, men har fortsatt en del igjen. Det tar jeg etter skolen i morgen.

Helgen: Skolen sluttet klokken 13.00 og vi reiste ikke før 15.00. Jeg hadde dermed god tid på å ordne alt jeg ikke rakk i går. Sosialkomiteen her på skolen jobber med å bekjempe fattigdommen og slummen både på Bali og i Jakarta, som er Indonesias hovedstad. Sosialkomiteen var i Jakarta helt i starten på oppholdet og nå var det vanlige studenter, som meg, som fikk tilbud om å reise bort. Formålet med turen var både å hjelpe de fattige og oppleve Jakarta som den storbyen den er. Helgen var vellykket på alle områder. Vi reiste en gjeng på 30 stk, inkludert skolerektoren vår, Ivar Schou, og den balinesiske administrasjonssjefen vår, Wawan. Flyturen til Jakarta tok to timer og vi kom frem til regn og lyn. Vi skimtet sikk-sakk lyn rett som det var og det pøste virkelig ned regn. Jakarta er en skikkelig moderne by og er med over 7 millioner mennesker, en av verdens største byregioner. Store deler av innbyggerne lever i elendighet med under $2 om dagen å leve for. Med så mange mennesker er det ikke rart det blir rush-trafikk. Tiden i buss fra flyplassen til hotellet tok 1 time og 20 minutter på fredag og 15 minutter på søndag. Hadde det ikke vært for at mange av oss var veldig sultne og måtte på toalettet gjorde det ikke noe at bussturen ble lang. Se var kjemperart å kjøre på seksfeltsmotorvei hvor bilene faktisk fulgte regler. Det var skikkelig uvant å se store skyskrapere og eksklusive hotellbygg. Hotellet vårt var helt greit. Det er et av de fem dårligste jeg har ligget på, men jeg tror jeg har vært på veldig gode hoteller tidligere. Blir litt kontrastfylt å klage på hotellet, når de vi møtte utenfor ikke engang har tak over hodet. Mange reiste sammen og vi hadde i utgangspunktet booket dobbeltrom. Jeg reiste alene, og siden vi var i oddetall fikk jeg et dobbeltrom helt for meg selv. Det hørtes deilig ut siden jeg bor med to andre til vanlig, men jeg var den eneste som lå i 2. Etasje, alle de andre lå i femte. Veggene var veldig lytte og jeg hørte japansk hele tiden. Jeg som til vanlig trives veldig godt i eget selskap skulle ønske jeg hadde noen å bo med de to nettene der. Det ble litt for ensomt. Fredag ble brukt til å slappe av på en restaurant like i nærheten av hotellet. Vi var slitne og mange tok en tidlig kveld.

På lørdag ble vi delt opp i mindre grupper og dro rundt med guide for å besøke ulike slumområdet. Min gruppe bestod av seks studenter, skolerektoren vår Ivar og et indonesisk tv-team. Tv-teamet skal lage en slumdokumentar og hang med oss for å intervjue oss og filme inntrykkene våre. Denne filmen skal gå på tv-kanalen ”Trans-tv” og Ivar skal sende ut varsel til alle elever og ansatte om å følge med på hotelltv-ene våre. Jeg er spent om de bruker klippet av meg. Jeg ble ganske paff og fikk problemer med å finne de riktige ordene. Kan jo ikke si hva som helst på tv. Det må gjøres ordentlig. Det første slumområdet var i en liten bakgate hvor de laget tofu. Der bodde det omtrent hundre personer. I det andre området besøkte vi mennesker som bodde på jernbaneskinnene. Det var forferdelig. Tog passerte hvert 7. Minutt og barn sprang fritt rundt hele tiden. Det er et under at ingen blir skadet. Togene kom i full fart og hadde masse kraft! Til slutt dro vi nedover skinnene og møtte en mann med kone og to små barn. Denne mannen var mellommannen vår. Han jobber for organisasjonen som vi gir pengene våre til. Det er en ting som er spesielt med disse fattige menneskene. Uansett hvor lite de har selv, deler de alt de får med andre. Det er lite korrupsjon og kriminalitet. Vi kunne aldri besøkt en slik slum i for eksempel Bolivia. Da hadde vi blitt ranet, eller verre. Menneskene her ser positiv sider ved alt og alle. Absolutt alle vi møtte var blide og gjestfrie. De tok godt mot oss og ville prate om alt og ingenting. Noen barn gikk på skole og var ganske gode i engelsk. Det var ingen, ikke engang tenåringene, som var flaue eller som syntes å mislike at vi kom på besøk. De vet vi hjelper dem. Det å se skitne barn smile og le gjør alle glade til sinns og jeg kommer til å huske følelsen av disse fantastiske menneskene lenge. I tillegg til alle pengene sosialkomiteen har samlet inn tidligere, samlet vi også inn penger på denne turen. Disse pengene er det diskusjon om hva skal brukes til og det som står sterkest er å ansette en mobil sykepleier som kan bruke én dag i måneden i hvert slumområde. Da kan folk komme til han/henne og få hjelp til helt elementære ting som å rense sår. Det er så mye småting som de i slummen trenger mer kunnskap om. For eksempel tannhygiene. De trenger å lære for at situasjonen kan bli bedre.

Vi var ferdige med slum-fokuset litt over klokken ett på formiddagen. Da hadde vi fritid frem til klokken 14.00 dagen etter. Det var oppmøtetid for å reise til flyplassen. Etter en kjapp dusj reiste vi en gjeng til to av Jakartas 40 kjøpesentre, de lå like ved hverandre. På veien dit så vi både Tysklands og Arabias ambassade. Vi delte oss og jeg hadde akkurat 8 timer å handle på før sentrene skulle stenge. Det som møtte meg fikk meg til å måpe. Jeg har vært i USA og trodde jeg hadde sett mye stort. Denne dagen tok likevel kaka med stor margin. Dere kan google Plaza Indonesia og Grand Indonesia, så kanskje dere forstår hva jeg mener. Ikke bare kom jeg direkte fra slummen, men å se designerbutikker i alle retninger gjorde meg helt tullerusk. Jeg gikk forbi, tok bilder, gikk inn og så på klær, tok på klær og prøvde klær/ sko og for en fantastisk følelse det var. Du kjenner virkelig kvaliteten i plagget og jeg digget det. For å nevne noen butikker var det Burberry, Banana Republik, Christian Louboutin, Chanel, Calvin Klein, Just Cavalli, Diane von Furstenberg, Emporio Armani, Gucci, Hugo Boss, Hermes, Jean Paul Gaultier, Jimmi Choo, Louis Vuitton, Marc Jacobs, Prada, Rodo, Swarovski, Tiffany & co, Versace, Valentino og Yves Saint Laurent. Hadde jeg gått inn i en slik butikk i Oslo hadde de ansatte helt sikkert bare fnyst av meg og vist meg veien ut igjen. I alle fall om jeg hadde kommet i topp og kort shorts. I Jakarta var alle de ansatte meget pent kledd i dress og kjoler. De hjalp til med størrelse og gjorde alt for at opplevelsen min skulle bli så bra som mulig. Jeg hadde det så herlig! Jeg brukte ganske mange timer på disse eksklusive butikkene før jeg trakk meg bort til avdelinger som passet min lommebok litt bedre. Kjoler fra 40 000 og oppover er ikke akkurat noe jeg har råd til, heller ikke sko til 7000 og oppover. Men helt klart verd å prøve! Det er en opplevelse i seg selv.

Etter å ha vært i himmelriket et par timer dro jeg til sushi-tei for å spise lunsj. Det var også en helt spesiell opplevelse. Restauranten var full av asiatere. Både indonesiske folk (såkalte rikinger) og turister fra Kina, Japan osv. Jeg spiste ved sushi- baren og var lenge den eneste hvite personen i lokalet. Jeg er kjent med sushi- tei sin meny og bestilte mat som om jeg gjorde det hver dag. Det var skikkelig kult å sitte slik at jeg kunne se på sushi- kokkene. De syntes også det var morsomt at jeg var så interessert i hvordan de lagde maten. Like før jeg skulle dra kom ei vestlig dame og satte seg ved meg. Hun jobbet for den tyske ambassaden i Jakarta og hadde nettopp kommet nedover. Jeg kunne dermed fortelle henne mye hun ikke viste og jeg fikk også praktisert tysken min. Etter lunsjen hadde jeg fem timer å handle klær til meg selv på. Jeg beveget meg til det andre bygget, Grand Indonesia. Jeg viste at Forever 21 lå der og den butikken hadde jeg gledet meg noe vanvittig til. Det var en av de beste butikkene jeg var i da jeg var i USA, og siden de ikke hadde Victoria’s Secret her, var det Forever 21 jeg gledde meg mest til. Jeg dro innom Zara og handlet først, og var etter det på Forever 21 til senteret stengte. Jeg stod over en time i strekk bare i prøverommet for å finne ut hva jeg skulle ha og jeg fant så mange skatter! Da senteret stengte fikk jeg en melding av noen andre at de var dratt til Hard Rock Cafe for å spise. Jeg hev meg selv og alle posene mine i en silver bird og kjente at jeg var fryktelig sulten. Man kjenner det ikke der og da, men man blir sliten av å gå rundt i flip-flops å bære på klær en hel dag. På hard rock spiste vi deilig mat og dessert og hørte på det samme livebandet som hadde spilt hjemme i Kuta. Det var kult.

Da vi bestemte oss for å dra hjem til hotellet kjørte taxien oss til feil Alia hotell. Det var tydligvis fem Alia hotell i byen, men vi kom heldigvis frem på andre forsøk. Det kunne blitt en lang natt i bilen ellers. Dagen etterpå, på søndag dro vi til sentrene tidlig og kom en halvtime før de åpnet, 9.30. Siden vi ikke skulle møte før 14.00 på hotellet hadde vi litt over tre timer å handle på. Denne tiden måtte brukes lurt og jeg handlet kun på Mango og Zara. Jeg måtte innom en butikk som solgte trillekofferter og ble henvist til Seido. ”Yes Miss, east (!) mall, 2nd floor”.  Hva skulle jeg gjort uten alle de ansatte som hadde som jobb å veilede folk rundt sentrene? Jeg fant en fin rød koffert som jeg skal bruke for å sende hjem klær. Da vi dro hjem og jeg skulle sjekke inn bagasjen så jeg at jeg hadde kjøpt meg litt over 11 kilo nye klær. Det kan vel kalles en ny garderobe? Kortet ble tømt og Silje ble fornøyd. Jeg oppdaget at kortet var tomt like før jeg skulle handle meg Jakarta Hard Rock t-shirt, så det var synd. Skal høre om jeg kan få kjøpt den i Kuta. Det kan jo hende jeg er heldig.

Da jeg kom hjem ville roomiene mine og trioen på rom 141 se fangsten min. Det var koslig at de ville se og det var kjempegøy å vise frem alt jeg hadde funnet. Mange handlet mye finklær, men jeg prøvde å finne klær som jeg også kan bruke til hverdags. Det føler jeg at jeg lyktes med. Jeg har så mye penklær fra før, så det var ikke nødvendig med så mange nye kjoler. Bluser og skjørt derimot har jeg ikke så mye av, så det le det en del av. Kan ikke ramse opp alt sammen, men det ble en herlig koffert med klær. Helgen var både lærerik og interessant, samtidig som den var meget himmelsk for en som er så glad i luksus som meg. Et lite sekund følte jeg meg som Carrie…