Lik dette:

Mandag 30.11.09: Siden vi bare har to (!!) hele dager igjen her på fantastiske Bali prøver vi å være i solen så mye som mulig. Vi seks pluss Helene og Hilde har vært på Geger Beach og kost oss. I kveld dro Maria, Anita, Johnny, Daniel og jeg til Sushi Tei for å spise der for aller siste gang. Vi leide VIP-rommet for 900 norske kroner og spiste masse deilig mat! Daniel utfordret oss fem til å prøve en maki-rett som visstnok skulle smake helt forferdelig. Han garanterte brekninger og var veldig ivrig på at vi skulle prøve. Johnny var førstemann ut og syntes det smakte helt greit. Han tok til og med to biter! Jeg og Maria prøvde omtrent samtidig og det var en veldig ille opplevelse. Det tok også mange sekunder før jeg kjente noe smak i det hele tatt, men når smaken først kom, da kom den! Det var noe bønnegreier som var veldig klissete. Det var vanskelig og både tygge og svelge. Jeg fikk det ned et par sekunder før Maria og slukte både iste og smoothie før jeg roet meg ned. Daniel og Johnny syntes selvfølgelig vår reaksjon var veldig morsom. Mulig de lo mer av oss enn med oss akkurat da. Da jeg kom hjem hadde jeg fått mail fra de som ordner med flybilletten min til Sør-Afrika i februar. De prøvde å trekke kontoen min i dag, men hadde ikke fått dekning. Jeg fikk derfor frist til i morgen til å sikre dekning, pluss at de la på fire hundre kroner. Det var litt kjipt. Jeg har jo penger, men glemte å overføre penger. Jeg kom ikke inn på nettbanken så jeg måtte ringe mamma og da ordnet alt seg. Mammaer er gode å ha.

Tirsdag 01.12.09: Før vi jentene dro til Geger Beach dro vi til Luwak og hentet passene våre. Vi koste oss masse på vår ”siste strand dag”, vårt siste bad”, ”siste soltime, ”siste strandmåltid”, ”siste taxi-tur fra stranden og hjem” osv. Mye siste ting i dag. Etter dusj og ordnings reise til vi carefour og handlet mat til hjemreisen. Noen av jentene kjøpte seg også kofferter her. Det er mye som skal få plass innen vi kan reie hjem! Vi måtte også innom skredderen vår, Janoko, en siste gang. Jeg hentet kjolene til søstrene mine, venninna mi og mammaen min. De ble veldig fine! Beate, Maja og jeg dro innom en salong og tok manikyr, så møtte vi igjen de andre på Rosso Vivo; yndlingsrestauranten til oss seks. Der spiste vi vårt siste fellesmåltid på Bali. Vi drakk og spiste godt og koste oss masse! Vi tok oss god til og suge til oss alle øyeblikk. Jeg spiste pizza med røket laks. Det hørtes veldig rart ut, men smakte utrolig godt. Flertallet av de andre spiste den kjente og kjære vulkanpizzaen. Søta var de. Jentene altså, ikke pizzaene. Vi dro til flap-jacks for å spise vår aller siste dessert. Vi valgte den aller største av de alle. Vi var fire som delte på den og vi klarte ikke spise alt! Den var gigantisk og bestod av alt mulig presset i et stooort coctailglass. Frisk frukt, is, krem, kjeks, sjokolade, corn flakes, tørket frukt, you name it. Det var også skikkelig Bali-style over denne siste kvelden vår. Det var fullmåne og alle ansatte på alle utesteder hadde på seg sin fineste pynt. Stas for dem og stas for oss. Da jeg kom hjem måtte jeg pakke. Det gikk for så vidt greit. I morgen må jeg låne meg vekt og se hvor tungt det er blitt. Jeg håper det ikke er alt for tungt.. Jeg ser ikke frem til en hjemreise på 35 timer, men det skal bli godt å komme hjem til jul. Det er rart at jeg har vært på Bali i over hundre dager og at jeg snart er i Norge igjen. Jeg har gjort så mye og møtt så mange folk, men det er også mye jeg enda ikke har gjort og mange jeg enda ikke har blitt kjent med. Jeg har hatt det fantastisk her nede og skulle ikke ønsket at noe hadde vært annerledes i det hele tatt.

 Onsdag 02.12.09: Da jeg lånte meg en vekt og fikk veid kofferten og vesken min ble jeg veeeldig lei meg. Vi får ha med 20 + 7 kg og jeg hadde pakket ned 33 + 10 kg. Jeg har også sendt hjem 32 kg. Jeg reise ned med 17 kg, så dette skulle jo ikke vært mulig! Uansett, jeg ble veldig stressa og måtte kaste både klær og toalettsaker. Mye ubrukt. Anita skal være her lenger, så jeg legger igjen mye til henne også, slik at det ikke blir helt bortkastede penger. Jeg gir også de hele og rene klærne til de fattige barna i slummen. Etter et par timer med intensiv pakking viste vektnåla 21 + 8 kg. Da orket jeg ikke mer og sa meg fornøyd. Johnny kom innom og sa hade og jeg kjente at all denne ”farvell-greia” kommer til å gjøre meg veldig trist. Beate, Maja og jeg dro til skolecafeen for å spise lunsj og der begynte grininga. At jeg skulle bli så trist hadde jeg aldri sett for meg. Jeg ble også ekstra lei meg for at jeg ikke fikk sagt ordentlig hade til Anita. Hun ble nemlig innlagt for tyfoidfeber i går kveld, så hun ligger på sykehus her på Bali. Jeg ringte henne og fikk sagt hade på telefon. Gleder meg allerede til jeg skal møte henne igjen. Jeg kommer til å savne roomiene mine, Hanne og Maria. Vi har bodd sammen lenge nå og hverdagen blir ikke den samme uten. Det blir godt å sove alene, men også litt rart. Maja og Beate har jeg blitt veldig glad i og jeg håper jeg får tid til å reise til dem i løpet av januar. Inger, Mari og Trine kommer jeg til å se ofte siden de bor så nær meg. Det blir likevel aldri det samme som det har vært her nede. Vi har gjort så mye sammen og hatt det så gøy! Mer herlige jenter skal man lete lenge etter! Noen måtte jeg si hade til på hotellet, noen på flyplassen på Bali, noen i Hong Kong, noen i Oslo og noen på Værnes. Folk ramlet liksom av etter hvert. Flyreisene våre gikk veldig bra. Mange fikk sitte sammen. Jeg satt med andre studenter jeg kjente litt fra før og trivdes godt med det. Den lange flyturen fra Hong Kong til London gikk fryktelig fort! Jeg satt sammen med Kristoffer og Sem og vi hadde det gøy. Så filmer og pratet. Guttene var gira på ”vil du bli millionær” og jeg løste iq-oppgaver. Vi sov mye alle tre, på skift naturligvis. Noen måtte jo passe på.

Torsdag 03.12.09 og de første to ukene i Norge: Da vi kom til Gardemoen ble det godteri, alkohol og snushamstring på nesten samtlige! Med to-tre røde duty-free poser i hver hånd gikk vi til båndet hvor vi skulle finne bagasjen vår. Jeg hadde ikke flaksen med meg og måtte melde kofferten savnet. Maja, Beate, Trine, Inger, Mari og jeg pluss alle de andre samlet oss på Peppes og spiste god norsk pizza. Vi drakk norsk vann og koste oss! Noen kjøpte også norsk melk som de drakk med stor glede! Maja og Beate skulle ta fly en time etter oss og det var enda fire timer til vårt fly skulle gå. Vi hadde altså god tid til å kose oss til siste slutt. Vi flyttet inn på handikaptoalettet og ordnet oss for de som ventet der hjemme. Det var forferdelig å si hade til Maja og Beate. Alle seks lot tårene trille og mine rant helt til jeg så Trondheim by. Flyverten spurte til og med om jeg var redd for å fly. Da jeg så Trondheim skjønte jeg at jeg var hjemme igjen! Sjelden har jeg fått følelsen av at jeg er stolt over å være norsk. Norge er virkelig et fint land! Det var en fin velkomstkomité som ventet på oss fire på Værnes. De som ventet på meg var mamma og storesøsteren min, Stine. De hadde ordnet med både norsk og indonesisk flagg. Jeg fikk ”miss Fossbakken” ark og ”velkommen hjem”-lapp hengende rundt halsen. Maris far hadde med fire julebrus på glassflaske. Én til hver. Det var overraskende og godt. Tusen takk Rotmo! Jeg fikk også hilse på vennegjengen til jentene. Lillesøsteren min var på jobb og skulle til faren sin etterpå. Vi dro derfor innom henne så jeg fikk hilse på. Hun ble veldig glad og jeg kunne se at hun hadde forandret seg i løpet av høsten. Det å komme hjem til huset vårt var veldig godt. Huset var godt og varmt, nyvasket og middagen var ferdig. Stefaren min var kommet hjem fra jobb og vi var fire som spiste middag sammen. Mamma hadde laget saltkjøtt med rotgraut. Mer urnorsk mat kunne jeg vel ikke fått. Rommet mitt var også strøket, jeg hadde til og med fått skyvedører på garderoben min! Det var blitt så fint! Sengen var nyredd med yndligssengetrekket og det var virkelig ingenting å sette fingeren på. Jeg kom hjem torsdagskveld og lørdag var jeg på jobb. Siden da har det virkelig gått i ett. Jeg har besøkt besteforeldrene mine, jobbet mer enn annenhver dag, vært fem dager i Trondheim, ordnet med cargosending, ordnet i garderoben min, vært med Balivenner og andre venner. Det var vært to travle, men fine uker frem til nå og snart ringer julen inn. Jeg er glad jeg ordnet alle julegavene på Bali, hvis ikke hadde jeg fått store problemer med å rekke alt. Ei barndomsvenninne av meg hadde make-up artist eksamen mandag og tirsdag og jeg var eksamensdukken hennes på alle tre eksamenene. Hun hadde temaene vamp 1920, Marilyn Monroe 1950 og brannsår. Hun er fryktelig dyktig og fikk karakterene 5, 6 og 6! Gratulerer så mye Karianne. Det har vært morsomt å være på jobb siden jeg kom hjem. Mange kunder kommenterer brunfargen min, spør hvor jeg har vært i det siste og forteller at de har trodde at jeg har sluttet. Det er artig å høre at mange har tenkt på meg mens jeg har vært borte. Jobben har også hatt julebord. Det var forrige fredag og var på Stiklestad. Det var gøy. God stemning med godt folk. Jeg har tatt meg gåturer, men bare én løpetur. Det er veldig kaldt her i Trøndelag for tiden. I går, torsdag 17.des, var det hele -20 grader. Derfor blir det lite trening nå som jeg ikke trener på treningsstudio. Det skal jeg derimot i januar. Da skal jeg trene masse og bli stor og sterk. Det ble veldig mye stress med visumsøknaden til Cape Town den første uken jeg var hjemme. Det var utrolig mye som måtte ordnes og jeg hadde ikke forberedt meg i det hele tatt. Lege, politi, folkeregister, posten, banken, og alt det ikke var. Jeg fikk det i boks innen fristen og nå blir det tur. Jeg holder også på å planlegge en Oslotur 30- januar – 3. Februar. Jeg har funnet meg hotell som har gåavstand til alt i Oslo sentrum. Jeg jobber sykt mye i desember for å kunne ta meg tid til å besøke Maja og Beate i Bu i januar. I romjulen håper jeg også å kunne besøke Maria i Sandnessjøen og Balivennene mine i Mo i Rana. Jeg har mange baller i luften og jeg har stor tro på at dette kommer til å gå rundt som jeg har tenkt det! Må vel også legge til at kofferten min som forsvant på turen til Oslo kom til rette dagen etter. Halv åtte på morgenen ringte det på døren og der stod kofferten min. Gjett om jeg ble glad! Stebroren min kom hjem fra militæret i går. Det var veldig godt å endelig få gi han en klem igjen. Det er tross alt fire måneder siden sist. Han er veldig god.

Jeg er hjemme. Jeg er frisk. Jeg er glad. Jeg har uten tvil hatt den beste høsten noensinne!